Forbundslederne Hilde-Marit Rysst og Leif Sande tar i Dagens Næringsliv i dag et oppgjør med Statoils pensjonskutt. «Vi er sterkt uenige i at Statoil med større rett skal kunne fjerne de ansattes pensjonstillegg enn ledernes tillegg», skriver de.
Her er innlegget i sin helhet:
For vel ei uke siden ved midnatt natt til tirsdag beordret administrasjonsminister Hanne Bjurstrøm tvungen lønnsnemnd i den pågående lovlige tariffkonflikten mellom de ansattes organisasjoner Industri Energi, SAFE, lederne og oljebransjens arbeidsgivere, Oljeindustriens landsforening (OLF).
Ikke på grunn av vår streik. Vi hadde tatt ut tre installasjoner, men på grunn av at arbeidsgiverne fra dette tidspunktet hadde truet med produksjonsstans ved 70 plattformer og utestengelse av 6500 ansatte fra sine arbeidsplasser.
Bakgrunnen for konflikten var vårt krav om å opprettholde pensjonstillegget de ansatte i Statoil og andre oljeselskaper fikk på plass i forbindelse med det sentrale tariffoppgjøret i 1998. Dette strider ikke med pensjonsforliket, da det i forbindelse med forhandlingene av ny afp i 2002 nettopp ble lagt til rette for at slike ordninger skulle kunne opprettholdes, noe som var sterkt medvirkende til at Industri Energi anbefalte sine medlemmer å stemme ja i dette oppgjøret.
Dagens Næringsliv har prisverdig viet flere sider av konflikten mye spalteplass. I avisen sist mandag skriver finansråden i Oslo, Kirsten Vinje (H), med utgangspunkt i oljestreiken, blant annet: «Oljearbeidernes krav, som i praksis innebærer en generell pensjonsalder på 62 år, peker i en helt annen retning enn det som er tidens politiske budskap: At vi må arbeide lenger for å oppnå gode pensjonsrettigheter.»
Styreleder Svein Rennemo i Statoil, som gjennom sin størrelse er den største maktaktøren i OLF, tar endelige bladet fra munnen i gårsdagens DN. Han skriver rett ut det som er den utløsende årsaken i denne svært betente saken: «Det har skapt reaksjoner og debatt at Statoil i april i år endret selskapets generelle tidligpensjonsordning».
Dette må være et av norsk tariffhistories største understatements, så lenge oljebransjens arbeidsgivere var minutter unna å stenge ned norsk sokkel med daglige tap for nasjonen tilsvarende to milliarder kroner, ifølge arbeidsgiverne selv.
Rennemo skriver også: «Gavepensjonsordningen som ble tatt bort, var en administrativ ordning. Slike administrative ordninger kan selskapet endre eller avvikle i tråd med bedriftens styringsrett».
Rennemo forsvarer så opprettholdelsen av Statoil-ledelsens svært lukrative og gullkantede pensjonsavtaler. Nettopp!
Tilleggspensjonen som Statoil-ledelsen med et pennestrøk fjernet i april, ble fremforhandlet som en direkte følge av det sentrale tariffoppgjøret i 1998. Det var da vårt sentrale krav.
Forhandlingene ble den gang stanset, helt frem til oljeselskapene gjennom brev forpliktet seg til å innføre én G som et tillegg til den da eksisterende pensjonen, en modell som allerede var etablert i flere landbaserte bedrifter. Da dette var på plass, ble de sentrale tarifforhandlingene i 1998 videreført.
At så Rennemo og Statoils konsernledelse i april i år ensidig fjerner dette tillegget, påfører den enkelte Statoil-ansatte et årlig pensjonstap på rundt 100.000 kroner i gjennomsnitt. I tillegg er det et svært alvorlig avtalebrudd og en kraftig provokasjon mot den enigheten partene fikk på plass i tariffoppgjøret i 1998.
Trodde den godt betalte Statoil-ledelsen at dette ville gå uaktet hen, når konsernsjef Helge Lund beholder sin pensjonsavtale, med 191.000 kroner i månedlig pensjon? Og med full rett til å gå av ved 62 år.
Styrelederen viser til at dette er en avtale mellom styret og ledelsen som må opprettholdes. Javel, men hva med avtalen og forutsigbarheten for de ansatte?
Vi er sterkt uenig i at bedriften med større rett kan fjerne de ansattes tillegg som ledernes tillegg.
Vi vil også spørre Vinje og Rennemo følgende:
Skal ledere de facto ha en annen pensjonsalder enn ansatte i samme bedrift og bransje?
Peker lederpensjonene i Statoil og «andre ledende virksomheter» i samme retning som «tidens politiske» budskap?
Skal ledere kunne kutte ansattes pensjonsretter uten reelle forhandlinger og uten å endre sine egne?
Er dette en linje Kristin Vinje vil kjøre i kommunal sektor?
Har ledere noe moralsk ansvar for helheten i pensjonssystemet i dette landet?
Det er svært bekymringsfullt at så sentrale aktører i så store virksomheter beveger seg så langt vekk fra samarbeidstradisjonen og suksesskriteriene i den norske modellen.
Leif Sande, forbundsleder i Industri Energi
Hilde-Marit Rysst, forbundsleder i SAFE