Jan-Eirik Feste, klubbleder for SAFE på Mongstad, er oppgitt over Statoils neglisjering av vedlikeholdsadvarslene. Bare flaks gjorde at dette ikke ble en dødsulykke.

Hydrogenlekkasjen på Mongstad 25. oktober i fjor kunne endt med dødsulykke under ubetydelig endrede omstendigheter. Statoil vedgår at flere kunne ha omkommet ved antenning av den svært lettantennelige gassen.

Mulig Alvorlighetsgrad Rød 1. Dødsulykke

– Dersom lekkasjen hadde antent ville det oppstått en umiddelbar flash brann med påfølgende kontinuerlig jetflamme som hadde truffet stillasgulv og spredd seg utover og oppover i en viss utstrekning. Tilstedeværende personell ville ikke ha klart å rømme raskt nok, med den følge at utfallet sannsynligvis kunne blitt fatalt for en til flere personer.

Dette skriver Statoil i granskingsrapporten som er tilgjengelig på Statoils hjemmeside.

Kraftig redusert vedlikeholdsbudsjett

Vi snakker både om manglende vedlikehold og om utsatt vedlikehold, sier Jan-Eirik Feste.

– Statoilledelsen har både halvert budsjettrammene og skjøvet planlagt vedlikehold foran seg.

I årene fra 2007 er det kun gjennomført inspeksjon og oppgradering av 20 prosent av prosessrør og utstyr i prosessanlegget.

Det ble gjennomført en teknisk gjennomgang i august og september 2011.

Den gang ble det påvist omfattende utvendig korrosjon. Rapporten slår fast at på totalt 52 av 84 inspiserte rør var det påvist skadet malingsbelegg og overflatekorrosjon. Til tross for harde fakta ble det årlige vedlikeholdsprosjektet redusert fra 160 millioner kroner til 105 millioner kroner få måneder senere.

– Ikke nok med det. I første kvartal 2012 ble vedlikeholdsbudsjettet kuttet ytterligere, fra 105 millioner kroner til 82,5 millioner kroner. Det betyr en halvering av budsjettet på bare noen få måneder.

Konsekvenser for ledelsen?

Hendelsen og rapporten bør få konsekvenser for ledelsen, sier Feste.

– Ansvaret ligger på tre sentrale Statoildirektører. Vi snakker om tidligere konserndirektør for prosessering, Eldar Sætre, tidligere sjef for landanleggene, Arne Sigve Nylund, og tidligere sjef for raffineriet, Lars Rosenløv. Alle tre sitter sentralt plassert i Statoilorganisasjonen, med Eldar Sætre som toppsjef.

Tenker du at de bør gå av?

– Vi bør i hvert fall se om dette er de riktige folkene for disse stillingene. Når de halverer budsjettene og kaller det «økonomisk styrt vedlikehold», gambler de både med anlegget og menneskene som jobber der. Vedlikeholdsprogrammene skal styres av anlegges behov for trygg og sikker drift, og trygt og sikkert arbeidsmiljø. HMS er grunnlaget.

Advarslene har bokstavelig talt haglet gjennom flere år

SAFEs forbundsledelse med Hilde-Marit Rysst og Roy Erling Furre i spissen, har tatt opp konsekvensene ved Statoils nedskjæringspolitikk i vedlikeholdsarbeidet utallige ganger. Det samme har SAFE i Statoils konserntillitsvalgt, Bjørn Asle Teige gjort, både i møter med bedriften, og til mediene. Det er satt et skarpt lys på anbudsrammene som ISO-bedriftene må forholde seg til, og SAFE-klubbene i de aktuelle bedriftene fortviler over de arbeidsforholdene de må jobbe under: for lav bemanning, for mange oppgaver, for liten tid. Å skylde på kapasitetsproblemer i ISO-bedriftene blir en forunderlig strategi når konsekvensene av oppdrag og budsjettrammer har plassert nærmere to tredjedeler av ISO-ansatte på venterommene på NAV-kontorene.

Bukken og havresekken

I mars 2005 sa Jan-Eirik Feste til Ptil.no: Jeg misliker internkontrollprinsippet, som jeg ser på som «Bukken og havresekken». Den gang var Feste fagforeningsleder i Prifoil og medlem av Sikkerhetsforum.

«Jeg har i en årrekke sett hvordan økonomien tar kontroll og sikkerheten settes til side – spesielt innenfor bygg- og anleggsbransjen. Jeg har sett eksempler på at ansatte under inspeksjoner har fått beskjed om at en ikke skulle bygge nødvendige stillaser fordi det koster penger. Dette førte i sin tur til at vi fikk lekkasjer på anlegget fordi de ikke fikk komme til for å inspisere systemene. Der hvor vi tidligere hadde Arbeidstilsynet (AT) og Kjelekontrollen som gjennomførte uavhengige og mer detaljerte kontroller, – så har «internkontrollen» overtatt, og de har ikke den nødvendige uavhengighet og integritet.

– Et annet ankepunkt jeg har hatt i lang tid mot systemet med virksomhetens egen interne kontroll er at de først og fremst er opptatt av at dokumentene skal være i orden, men ikke systemene og utstyret, sier Feste, som arbeider på Mongstad.»

«Det foregår i dag nedbemanning over en lav sko. Jeg ser det på mitt eget skift hvor det er for lite folk. Det vil alltid være en del som er sykemeldt, og vi får stadig flere anlegg, men samtidig er det færre som skal betjene disse. Vi er stadig færre som skal gjøre mer og dette merker vi over alt.

Vi har et spesielt problem i oljeindustrien hvor mange mener at den enkelte kan klare langt mer enn den synlige delen av jobben, men glemmer at mange av oss er på jobb også for å være i beredskap. Skjer det noe – en brann eller en eksplosjon – da må det være nok folk til å ta seg av dette.»

Da som nå

Dette var i 2005. I 2002 – 2003 ble det konstatert manglende overflatebehandling, fravær av inspeksjon og utsettelse av deler av vedlikeholdsprogrammet til den aktuelle delen av A-1200 under rehabilitering.

I hele denne perioden, i 14 år, har Statoils klubber og foreninger pekt på problemene og advart ledelsen om mulige katastrofale følger.

– I løpet av det siste året har vi fått stadig nye alvorlige hendelser. Flaksen har vært på vår side, men vi kan ikke, som jeg har sagt, basere HMS-arbeidet på flaks.

At hydrogenlekkasjen ikke endte med en eksplosjon, er nærmest et under.

– Det er første gang jeg har vært ute for en hydrogenlekkasje som ikke har blitt antent. Det sto en mann inne området, og et par andre var like i nærheten. En antennelse og eksplosjon hadde tatt livene deres.

Har dere en ledelse som baserer Statoils virksomhet på flaks?

– Det er vel et sammensatt bilde. Mangel på kunnskap, vedtak om å minimalisere kostnader, og håp om en porsjon flaks, sier Jan-Eirik Feste.